Jeg har mye å takke konstellasjoner for

Det er snart tre år siden jeg opplevde familiekonstellasjoner første gang. I tillegg til uvurderlig terapeutisk nytte har familiekonstellasjoner gitt meg ny og dyp innsikt i mellommenneskelige relasjoner og adferd.

Jeg husker fortsatt min første åpne kveld. Jeg hadde lest om konstellasjoner etter anbefaling fra min gestaltterapeut, men ikke skjønt noe særlig. Jeg husker ikke lenger hvorfor jeg gikk, kanskje av nysgjerrighet. Jeg hadde i hvert fall ikke et eget tema eller ønske om å sette opp en egen konstellasjon.

De første konstellasjonene satt jeg kun og observerte og var helt sikker på at alt var avtalt spill. Jeg er generelt ikke skeptisk av natur – heller ganske godtroende, men dette ble for ”far out.” Helt til jeg selv senere på kvelden ble bedt om å stå som representant. Jeg stod som en adoptivmor og kjente frykten for at den biologiske moren skulle ombestemme seg og beholde barnet. Jeg skjønte ikke så mye annet enn at dette var både virkelig og virkningsfullt. Jeg opplevde også at noen tema berørte meg langt mer enn andre. I en konstellasjon var temaet abort, og jeg gråt bøtter og spann. Selvom jeg aldri selv har tatt abort ble jeg gjennom konstellasjoner bevisst på at dette har vært et stort tema i min familie.

Konstellasjoner åpenbarte seg som en kilde til innsikt både om meg selv og mellommenneskelige forhold generelt. Jeg leste flere bøker (takk til Hellinger Instituttets biblioteksordning) og deltok på åpne kvelder med jevne mellomrom. Det tok allikevel over ett år før jeg tok mot til meg og satte opp en egen konstellasjon. Jeg hadde en sterk følelse av at jeg ville sette opp tre konstellasjoner – jeg visste tema og rekkefølge, men ikke når det var riktig å gjøre det. Hver gang jeg har satt opp en konstellasjon er det som om temaet har ”kommet til overflaten” fra sjelens dyp under den innledende meditasjonen. Hjertet hamrer, og jeg har et dypt ønske om å jobbe med dette akkurat nå – som om jeg ikke kan vente lenger. Gjennom konstellasjonene har jeg opplevd helt fantastiske resultater. Jeg deler de viktigste her:

1.Et godt forhold til min mor. Begge mine foreldre er døde, og etter mange timer gestaltterapi hadde jeg endelig sluttet fred med min far. Min mor, derimot, var det verre med. Konstellasjonen ga meg et innblikk i hennes skjebne og klarte det samtaleterapien ikke hadde maktet. Jeg minnes nå min mor med respekt og kjærlighet på en måte jeg før antok helt usannsynlig.

2.Klar for et nytt forhold etter kjærlighetssorg. Jeg hadde elsket en mann i flere år etter at han brøt kontakten og rett og slett gitt opp å få ham ut av tankene. Også dette hadde jeg jobbet med i terapi uten at det helt slapp taket. Konstellasjonen gjorde det mulig å legge det bak meg, og jeg er nå sammen med en fantastisk mann.

3.Styrke til å la min sønn ha et forhold til sin far. Konstellasjoner – både egne og andres – har gitt meg dyp respekt for vårt behov for begge foreldrene – uansett. Slik har jeg klart å oppmuntre min sønn i hans ønske om å ha et forhold til sin far. Det kan høres trivielt, men for meg er det et stort skritt som syntes helt utenkelig tidligere.

Jeg har alltid vært ”et søkende menneske”, men det er ikke mye av det jeg har brukt tid og krefter på som jeg anser som universelt riktig for alle mennesker. Konstellasjoner er imidlertid noe jeg oppriktig tror at alle vil kunne ha nytte av – både for egen terapi og for å forstå fundamentale dynamikker i familier, organisasjoner og andre systemer. Det er uten tvil det som i størst grad har bidratt mest til min egen utvikling de siste årene.

Kvinne som var redd - ønsket ro

Jeg hadde min første konstellasjon med deg i 2009. Problemet mitt er at jeg er så redd at når jeg er i situasjoner som er ubekvemme eller hvor rollen min ikke er definert så stikker jeg av. Den tydeligste konsekvensen av dette er at jeg aldri har vært i noe forhold fordi om jeg alltid har ønsket meg det.

På vegen hjem etter konstellasjonen følte jeg meg veldig rolig. Jeg tenkte at det bare var for kvelden, men jeg hadde den samme roen da jeg våknet. Ro for meg er når jernkloen rundt solar plexus slipper taket og jeg kan tenke på vanlige koselige eller trivielle ting i steden for å kverne på selvhånende, selvforsterkende tanker. Jeg føler meg frisk. Innimellom har uroen vært tilbake, men jeg mener å merke en endring i min adferd overfor mennesker som i utgangspunktet stresser meg. Konkret at jeg går folk i møte og hilser når jeg ser dem på gata i steden for å snu og gjemme meg. Jeg har også mennesker som jeg føler forakt og irritasjon overfor, og oppfører meg deretter. Også disse følelsene er mildere, og det er deilig, for jeg tror at forakt for andre bunner i selvforakt. Og med bedre følelser inni meg kan jeg være rund og raus og også få andre til å føle seg bra. Uten å anstrenge meg en gang. Og det er et mål.